I dag har vi vært trøtte (something new??) etter gårsdagens utskeielser. Ingen stor saker har hendt. Vi har pratet litt med Antoni som solgte hav-safarien til oss og ligget og solt oss hele dagen. Idag har jeg faktisk bare smurt meg en gang med solfaktor 10 uten å bli solbrent, det er intet mindre enn en kroppslig revolusjon!

 

Vi har spist lunsj på Dolce Pizza, jeg har fått en kritisk røst rettet mot meg av Felix som mener jeg har røkt alt for mange sigaretter under reisen og vi har fått diskutert litt politikk.

 

Jo, en liten ting som er verdt å nevne. Rengjøringsmannen som jobber på hotellet er fantastisk. Han har banket på døra vår hele to ganger under oppholdet og gitt oss rene håndklær og spurt om vi har det bra, og om vi er fornøyd med rengjøringen. Av en merkelig årsak har han alltid hatt en tendens til å banke på døren når jeg står uten klær og har nettopp kommet ut av dusjen. Det skaper jo litt dramatikk og kaos, men vi har klart å komme oss ut av det uten de store fadesene og pinlighetene.

 

Hver dag så lager rengjøringsmannen også ulike statuer av håndklærne våres. I dag kom vi inn til hotellrommet til to store og vakre svaner. At man lager kunst av håndklær står det respekt av. I det minste føler man seg verdsatt, og det er viktig når man er på ferie.

 

Vi har nå 7 dager igjen av ferien. Tiden skal brukes til sol, mat, boklesning og kanskje en beduin-safari innen vi skal reise til Luxor, Egypts gamle hovedstad nede ved Nilen. Vi gleder oss og ser fram til enda flere dager her nede i solen og varmen.

 

Idag møtte vi katten Franz, vi har hatt en utrolig underholdende dag på stranda takket være en full russer som ville spille volleyball og vi har hatt en ekte charterferie middag med representanter fra stålbransjen.

 

Tidlig start på dagen idag. Jeg våknet allerede klokken seks og satte meg på balkongen med en bok. Vi har igjen klart å sove mellom 11 og 13 timer. Enten så er det jernmangel i begge to sine kropper, eller så har kroppene våres ett helt ekstremt søvnbehov. Jeg velger å skylde på at gårsdagens hav-safari. Det ble kort og godt litt for mye frisk luft.

 

Etter frokost la vi oss på stranden. Denne gangen valgte vi å bryte litt med tradisjonen og legge oss litt lengre nede på stranden med utsikt over volleyball-banen. Det var et smart trekk. Det ga oss i det minste en time med fantastisk underholdning.

 

Tenk dere en relativt stor mann i litt for små badebukser, han er i rundt femtiåra og har langt grått hår. Han spiller volleyball med stor entusiasme og innlevelse. Faktisk så mye innlevelse at han under tiden bannet så kraftig på et språk man ikke forstå at han ikke klarte å holde seg på bena i kaoset. Han virket engasjert, men hva gjorde så denne mannen på volleyball-banen når samtlige bevegelser han gjorde førte til katastrofe for spillet? For medspillerne var han nok en frustrasjonsfaktor, men for oss som vet hva vi ikke skal begi oss ut på av saker som kan føre til hjerteproblemer og pinlige kroppslige utskeielser var han til stor underholdning. Han gjorde helt enkelt alt, absolutt alt feil hele tiden. Han ble så forbannet på seg selv at da han skulle kaste fra seg den litt for lille capsen han hadde på hodet så falt han overende og kolliderte med murveggen. Om oppførselen bar preg av vodka til frokost vet vi ikke, men noe var galt men mannens balanse.

 

Mannen som står midt på bilden i små blå badebukser er altså dagens underholdning!

 

 

Vi fortsatte strandlivet med to turer i vannet, en øl og en pepsi. Det ble en tidlig dag på stranden i dag. Både jeg og Felix var slitne etter gårsdagen, pluss at det idag har vært ulidelig varmt.

 

På kvelden skal åt vi, i riktig charterånd middag med ett ektepar vi traff allerede første dagen på reisen. Hva er vel en chartertur uten at man sosialiserer med folk man nok aldri hade sosialisert med hjemme? Inga-Lena og Anders er to stålarbeidere som har vært sammen siden de var 16 år. De har barn og jobber begge innenfor stålbransjen i Sandviken utenfor Gävle.

 

Det ble en fantastisk pizza middag på baren og restauranten Cocos. Til maten ble vi servert Stella, en lys Egyptisk og utrolig god øl. Etter middag ble det også rom for fire Tequilas, sånn for å heve stemningen til en litt annen dimensjon.

 

 

 

Det som kanskje skapte mest oppmerksomhet etter middagen var en liten kattunge som var utrolig sosialiseringssyk. Vi kaller han bare Katten Franz. To ganger, uten forvarsel hoppet Franz i fanget mitt og var helt desperat etter å suge seg fast på halsen min. Slikt kiler! Vi konstaterte der vi satt at Franz nok hadde blitt tatt for tidlig fra sin mamma og var derfor på søken etter melk og en mamma. Så vi tok oss helt enkelt av Franz og sendte han på rundgang rundt bordet, så alle fikk holde på, alle fikk kose med og alle fikk tatt litt bilder. Dette skapte så klart en del bruduljer med lokalbefolkningen, for katter skal man liksom ikke respektere her nede. Katter er til for å holde unna mus, finito finale.

 

 

Inga- Lena og Anders vil vi så defininivt treffe igjen. Et utrolig koselig par med glimt i øyet. De trivdes tydeligvis i mitt og Felix sitt selskap også, det ble bekreftet når Anders utpå kvelden ser på oss og sier; ”dette har jo virkelig vært den triveligste kvelden vi har hatt på hele ferien”.

 

Plutselig var klokken to på natten og det var på tiden og komme seg i seng. Vi var alle ”litt på kanelen og runde under føttene” men vi kom oss i seng etter en fantastisk morsom kveld.

 

 

 

Idag har vi snorklet i Røde Havet og vært på båttur. Vi har blitt sjarmert av guidene, spesielt Hassan, fått bekreftet alle fordommer vi har mot russere (som vi egentlig ikke vil vedkjenne oss at vi har), pratet blomster med en kvinne fra Bromma og biokjemi med en kvinne fra India.

 

Hva er vel ikke bedre å starte dagen med frokost i den fantastiske matsalen? Idag hadde det kommet en ny gruppe turister til hotellet som ikke helt forsto hvordan systemet med maten fungerte. Det som gledet oss mest ved frokostbordet i dag var at det ikke var nødvendig å spe på med ekstra tørrkaffe i kaffen man fikk servert. Kaffen har mildt sagt vært utvannet og smakt, ja, vann. At kaffen smakte kaffe gjorde oss glade, spesielt Felix som ikke starter å fungere før han har fått i seg en kopp kaffe og litt mat.

 

Jeg har tydeligvis også sovet nok nå. Rastløsheten har begynt å ta overhånd. Av en merkelig grunn så har jeg begynt å våkne av meg selv innen klokka ringer, det har vel ikke skjedd siden 90 tallet.

 

Så til dagen!

 

Vi stilte oss opp på brygga klokken 08.20, fikk utdelt snorkleutstyr og svømmeføtter. Båten var en fin og relativt stor hvit båt. Ombord i båten fikk vi en introduksjon av Karim om programmet for dagen og en kort liten introduksjon til hvordan snorkleutstyret fungerte.

 

På båten var også Hassan som vandret rundt og filmet oss hele tiden. Hassan er en søt kar med et fantastisk smil og rosa Dolce Gabbana skjorter. Hassan var alltså kameramann og skulle lage DVD film fra turen. Hassan hadde en ganske utakknemlig jobb. Han skulle alltså filme 25 trøtte nordmenn, svensker og russere ombord i en båt ikledd bikini og tighte shorts. Hvem vil vel betale for å se seg selv naken i ett kamera? Hassan fikk ikke solgt en eneste DVD skive.

 

 

Som kvinnen fra Bromma med blomstene sa, ”skal dere kjøpe dvd`en? Nei altså jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det, vi sitter jo bare her og ser forvirrede ut”. Blomsterkvinnen fra Bromma hadde ett poeng.

 

Første stopp var et gedigent korallrev med masser av ulik fisk. Felix syntes svømmeføttene var unødvendig upraktiske og valgte derfor etter en stund å heller prate biokjemi med en indisk kvinne, mens undertegnede kjempet mot bølgene og kulden inn til det siste. Fiskene og korallrevet var en fantastisk opplevelse! Det var fisker og anemoner i alle slags ulike farger og fasonger. Skal du til Egypt, så må du definitivt få med deg snorklingen, og reis med de lokale heltene, ikke med turistbyrået. De lokale er morsommere, billigere, og ja, mer lokale.

 

 

Neste stopp var øya Paradise Island. Paradise er en liten øy ute i haven, ca to timer fra Hurghada. Vi konstaterte da vi gikk i land at på denne øya finnes det jo faktisk ikke en eneste flekk skygge og absolutt ingen vegetasjon, bare sand og ørken. Men ett ørken landskap er også vakkert, og denne øya var virkelig fin. Jo, det var en palme på øya, den sto plassert på den ene store stenen midt på øya. For meg så var det også viktig å understreke for Felix at han ikke måtte stikke hendene inn i mørke hull fordi det kan være skorpioner og Cobraslanger der. Vi er jo tross alt på en ørken-øy.

 

 

Det var på Paradise russerne satte siste spikeren i kisten og bekreftet de fordommene om russere som vi under tiden har forsøkt å ikke vedkjenne oss, og heller ikke snakke så mye om. Men det finnes altså ikke en mer kravstor, lite takknemlig og kaotisk gruppe en russerne. De er også overstadig kroppsfikserte, spesielt Svetlana fra Sibir som lignet mer en Barbie dukke. Hun poserte i ekte Baywatch stil foran samtlige kameraer på øya.

 

De to tsjekkiske guttene med de tighte badebuksene var også på plass. I kjent stil vandret de fram og tilbake på stranden, stoppet opp, ”pose” og så tok de bilde av hverandre. Jeg lurer faktisk på hvem som skal se disse bildene når de kommer hjem? Bildene vil sikkert passe utmerket for familietreff og storskjermsvisning om guttenes ferietur. Samtalen under presentasjonen kan komme til å gå som følger:

Der var det en strand, og min sønn.

Nææh så fin strand, ja og min sønn.

Åhhh en hvit strand og min sønn, nei gud min sønn har byttet til svarte badebukser.

Der var det jaggu en strand, nei gud så fine lilla badebukser min sønn har tatt på seg!

To be continued…

Etter Paradise øya så var vi på plass i båten igjen for å reise til Dolphins Paradise. Dette skulle være et område som store mengder delfiner brukte å oppholde seg. Desverre var det ingen delfiner å se, det skapte også en del furore blant en gjeng svenske turister som var med. De hadde jo betalt for å se delfiner og hvor var disse? Blomsterkvinnen fra Bromma fortalte om at delfiner gjorde henne glad. Hun kunne liksom kjenne gleden i brystet og hjertet når hun så delfiner.

 

Så det ble ingen delfinlek på oss, men det var derimot et nytt fantastisk korallrev der som definitivt var verdt pengene. Så det ble en del snorkling her også, pluss att vi fikk gleden av å se magedans ombord i nabobåten som hadde ankret opp ved siden av oss.

 

Så bar det hjemover og samtlige ombord i båten sovnet eller så døde ut. Man blir trøtt og sliten av å være på havet! Vi ankom hotellet og som seg hør og bør spiste vi lunch på Dolce pizza som har fantastisk god italiensk mat. Ahmed som jobber der kjenner oss alltid igjen. Han bruker å se oss når vi kommer vandrende og da bruker Amed og løpe inn på kjøkkenet og gjøre to øl klare innen vi har bestillt noe som helst. Det er noe vi kaller vi for service ;-)

 

 

Idag har jeg bursdag. Bursdag feiret vi med to øl på stranden flere sosiale studier og inngående diskusjoner om menn. Felix har begynt å lese boken ”He is just not that into you”, som jeg for øvrig ble ferdig med da vi var på solferie i begynnelsen av juni i ifjor. Det er en intressant bok, men ”litt vel heteronormativ” som Felix liker å utrykke det. Det stopper han likevel ikke i å hele tiden lese opp sitater høyt og henvise til mine håpløse menn som jeg ikke burde bruke tiden min på.  Det synes jeg er fint!

Felix har også under tiden presisert at han synes at kameler som har sex virker utrykksløse og uengasjerte. For den ene kamelen er jo så åpenbart ikke interessert i den andre kamelen. Om Felix er preget av boken vet jeg ikke. Det blir også et spørsmål jeg skal la være ubesvart inntil videre.

 

 

Det jeg liker med charter er at de er dyktige på å ta vare på gjestene sine. Idag fikk jeg ett bursdagskort av Ann, Hussein, Nasser og Mohammed. Kortet var plassert godt synlig rett innenfor hotelldøren når vi kom inn på rommet etter frokost. De ønsket meg tillykke på bursdagen med håp om et godt liv også i framtiden. Så fikk jeg en hel gratis bursdagskake som var kjempegod. Felix går og spiser av den hele tiden.

 

Noe jeg glemte å skrive om i gårsdagens blogginnlegg var at vi avsluttet dagen med en velfortjent filmkveld. Å se på film på balkongen er moro. Da får man med seg filmen, pluss alle de fulle unge jentene som står og henger over rekkverket og lurer på hvor sambamusikken fra filmen kommer fra, men oss så de ikke for vi hade lyset av hehe. Filmen vi så på heter ”Sällskapsresan” og er en dårlig men litt morsom og indentifiserbar film om den svenske Stig Helmer og den norske Ole Bremseruds erfaringer på charterreise til Stockholmo a Nuevo på Gran Canaria. Jeg kjenner meg på mange igjen i Ole Bremserud. Han er norsk og den eneste nordmannen blant en gjeng chartersvensker, jeg velger å ikke si så mye mer om det.

 

Ikveld skal vi på Peanuts Bar for å ta noen drinker. Det blir nok ikke en alt for sen kveld. Det har det for øvrig ikke blitt en eneste kveld da vi er trøtte hele tiden og det er viktig å hele tiden ha tid til en ”tupplur”. Hvorfor man kaller det ”tupp” og ”lur” er jeg også litt usikker på, men for Felix er dette alfa omega.

 

Tupp er jo spissen på en sko og en lur er en telefon. Hva har dette med å sove å gjøre? Jeg vet ikke, men jeg vet, og jeg understreker at jeg vet, at en tupplur føles bra helt til man skal stå opp. Da føler man seg som en katastrofe helt fram til Felix har funnet fram den gode gamle Smirnoff-flasken, som vi for øvrig har to stykker av.

 

Imorgen skal vi leke med delfiner. Visste dere forresten at delfiner har oral sex ved å stikke penisen sin inn i pusterøret til sin kompis? Er det her begreppet Blowjob kommer inn?

 

 

 

 

 

Idag ble vi avslørt. I dag har sannheten kommet frem. Det falt tungt på mitt relativt røde bryst når jeg virkelig fattet at det nå var kommet fram i dagen.  Vi som har forsøkt å holde dette hemmelig så lenge.

Tatoveringsmannen brukte seriøst mye tid på argumentere for at jeg skulle tatovere inn min venns (Felix red anm.) navn på kroppen. Jeg forsøkte desperat å forklare at ”jeg ikke var helt klar for det ennå”. Seriøst, en tatovering er ikke noe man bestemmer seg for å få på kroppen over dagen, sånn til evig tid liksom. Ikke et vondt ord om Felix overhode, men jeg er litt usikker på om navnet vil ta seg bra ut på min kropp.

 

Okej da, kanskje vi ser litt spesielle ut der vi ligger på sranden med de tighteste badebuksene. Eller egentlig så har vi ikke de tighteste, det har to tsjekkere som vandrer rundt med badebukser som viser alt, og da mener jeg virkelig ALLT. Min badebukse er svart med litt ulike farger på høyre og venstre side. Felix har hvite og svarte badebukser. Men hva er det vi egentlig utstråler der vi ligger? Det er jo ikke noe nytt at Felix er litt ”spesiell”, men hva har jeg gjort? Dette har vært det store spørsmålet på stranden i dag. Vi føler oss avslørt.

 

For å starte fra begynnelsen. Dagen i dag har står i solens tegn. Vi kom oss opp noenlunde tidlig, spiste frokost i den horrible matsalen sammen med de utrolig slitsommen charterturistene, spesiellt russerne som virkelig ikke forstår seg på kø-kultur. Ikke at Egypterne har laget systemet bra nok i utgangspunktet. Men tenk dere, en forvirret sulten russer, og en varm sliten og underbetalt Egypter. Hva får du? Jo ekstremt lang kø, et ekstremt lydnivå og dårlig kaffe. Charterferie er som å være på Finlandsbåten eller Danskebåten. Spesielt om man beveger seg til matsalen på morgenen, eller til lobby-baren på kveldstid. Det synes jeg og Felix er helt toppen.

 

Stranden har i dag gitt oss tid til ulike sosiale studier. Vi la oss på fast plass rett ved vannet, men oppe på en liten kant som gjør det mulig å ha full oversikt over alle som beveger seg på stranden til enhver tid. Ved siden av oss lå det to svenske kvinner i begynnelsen av tjue åra. De ser ut som vandrende Marsmellows. De er faktisk ganske søte, men de beter seg, vad skal man si, segt, og er litt vitere en oss. Generellt var det viktig for Felix å hele tiden under dagen understreke at ”har man stygge solbriller så er man også et dårlig menneske”. Felix har et poeng, men det hjelper jo ikke Marsmellowsene i riktig retning.

 

Som nevnt tidligere har vi også hatt to andre på stranden som er verdt å bemerke. Det er disse to fra Tsjekkia. De er tydligvis brødre, ihvertfall så ligner de veldig på hverandre. Begge er syltynne, har tatt litt for mange pygmentbehandlinger og har ekstremt synlig muskler over hele kroppen. Badebuksene er så små at vi har under dagen ”fryktet” at hele kalaset skal falle ut til allmenn beskuelse. Utover det så elsker de å ta bilder av hverandre mens de står i poserer, og da vil jeg legge vekt på POSERE, gjerne foran alle oss andre.

 

Mot slutten av dagen så satt vi oss i kø nede i resepsjonen for å treffe guiden fra Fritidsresor. Det er på tide å booke inn utflukter. Vi har bestemt oss for at vi skal på delfinsafari/ snorkling og en dagsreise til Luxor. Deflinsafarien har vi kjøpt av en søtnos som heter Antoni nede på stranden. Han er en trivelig liten kar som gjerne kommer og setter seg og tar en sigg og vil prate alt mellom himmel og jord. Luxor reisen tar vi med Fritidsresor.

 

Vi sier bare, stakkars, stakkars kvinne. Hun har alltså med å gjøre en gjeng mennesker som 1. Ikke har lest informasjonen vi har fått utdelt og bruker derfor ekstremt mye tid på å få den informasjonen som vi andre har lest oss til allerede første dag. Dvs. hvilke utflukter kan vi reise på, når er de og hvor mye koster de. 2. De har ingen forståelse for at det er folk som faktisk sitter i kø og venter på hjelp.

 

Det var alltså fem par som ville ha denne informasjonen før oss. Og det tok alltså en time innen vi fikk hjelp. Som seg hør og bør spurte vi derfor guid-damen hvordan hun hadde det. Med smerte i blikket og et tungt sukk sa hun at det var litt vel mye akkurat nå. Vi var rett og slett veldig enkle, vi visste når vi skulle reise, vi hadde betalingen klar og alt var ferdig på 6 minutter. Go for it liksom.

I dag har vi brukt hele dagen på stranden og blitt rødmussede i kinnene, endelig varme i kroppen og generelt veldig glade i alt og alle.

Som seg hør og bør på charterreise har vi slått av en prat med ett svenskt ektepar som er her på charterreise, som oss. De bruker vanligvis å reise til Thailand, men denne gangen tenkte de Egypt var et bra alternativ. Det synes vi er toppen :-)

Utover det har vi igjen vært på besøk hos Abdulla idag. Der fikk vi te igjen. Felix synes at teen er så god at han idag har kjøpt en gedigen pose av Abdulla med denne røde litt søtlige hibiskus teen.

Det som er intressant med hibiskus te er at den vokser bara på ekstremt varme steder. Den plukkes av hibiskusblomstrene som vokser i områder der hvor det er over 50 varmegrader. Abdulla selv syntes det var litt for varmt, men det var visstnok helt okej for dem som bodde der.

For å si det sånn, det har vært en fantastisk dag og vi har endelig kommet i feriemodus!

Tidligere når jeg har vært ute å reist så innledes alltid feriedagene med ekstreme mengder søvn, sol, mat – søvn, sol, mat. Jeg kaller bare disse dagene for katastrofedager. Det er de dagene når kroppen tar inn over seg at den er på ferie, og det eneste man skal tenke på er å få energi, glede seg over små ting og samtidigt gjøre absolutt ingenting. Man er et vandrende katastrofeområde med en kropp som har skreket etter det du nå gjør, og skal gjøre i to uker, absolutt ingenting. Det er helt toppen!

 

Vi har derfor startet hele ferien med 13 timers nattesøvn. Vi la oss klokken 22.00 og sovnet kort tid etter . Våknet igjen dagen etter klokken 11.00. Det er absurd lenge å sove! Så fortsetter man på stranden med å ligge på en madrass og sovne i solen. Når man så har vært på stranden solet seg og sovet fram til solen har gått ned (rundt klokka 17.00) vandrer man og spiser lunsj før man dusjer, smører inn kroppen med After Sun, og ja – sovner i ytterligere tre timer.

 

Av erfaring så vet jeg at disse dagene bruker å vare i tre eller fire dager innen jeg blir så rastløs at jeg bokstavlig talt begynner å gå på veggen. Da er det viktig å ha litt beredskap klar, men akkurat nå skal jeg la være å legge planer. For strategier, framdrift og prosesser er vel hva ferien skal være foruten, eller?

 

Det merkeligste er at jeg nå er trøtt igjen.

Abdulla på hjørnet er en sjarmerende ung mann i mitten av 20 årene som inviterte oss på te inne i sin parfymebutikk. Ikke nok med bare te, vi har også fått Aloe Vera i ansiktet og luktet på ulike casanova og harem parfymer i ulikt format.

 

Undertegnede ble smurt inn med 100 % Aloe Vera da jeg visstnok så litt rød ut i ansiktet selv uten sol, mens Felix min medsammensvorne på reisen fikk nyte rød hibiskus te til synet av undertegnede med ansiktet fullt av Aloe Vera. Abdulla studerer fransk og prater flytende engelsk. Han understreket flere ganger hvor viktig det var å kunne kommunisere på ulike språk. Kan man kommunisere etablerer man også tillit til sine gjester, sine venner og sine kunder understreket Abdulla. Det er lett å stille seg bak en slik påstand dette, det hadde nok aldri ville blitt noen hibiskus eller aloe vera om vi ikke hadde forstått hva han sa.

 

For å forklare dette litt nærmere. Vi skulle alltså ut for å spise middag innen vi skulle legge oss. Vi kommer hele 20 meter utenfor hotellet innen vi blir grepet fatt i av Abdullas kompis som roper ”tjenare” og tar oss i hånden og presenterer seg med et navn jeg ikke helt klarer huske eller skrive ned. Så tok det ytterligere 20 sekunder med litt skepsis og litt ”vi-vil-gå-og-spise-holdning” før vi satt inne hos den vakre unge mannen Abdulla, eller doktor Albin (som han liker å kalle seg) med en kopp varm hibiskus te.

 

Abdullas sjef har ett firma på Sinai-halvøya som produserer ulike sorter parfyme. Som seg hør og bør fikk vi lukte på ulike parfymer. Det hele toppet seg når undertegnede var freidig nok til å spørre om det fantes olje i parfymen som gjorde at den var så tykk og myk i konsistensen. Abdullas umiddelbare reaksjon var å fylle hendene med parfyme og dra dem over overkroppen hvorav undertegnede fikk lukte hvordan parfymen luktet på klærne til Abdulla.

 

Etter litt diskusjon om parfymen tok Abdulla fram en flaske grønn Aloe Vera. Dette er alltså Aloe Vera av beste sort. 100 % aloe vera tatt rett fra Eukalyptus kaktusen. For å underbygge sin argumentasjon om at Aloe Vera er guds gave til folket valgte Abdulla og smøre undertegnede i ansiktet, ganske så varsomt mens Felix fortsatte med sin hibiskus te.

Abdulla mente også at reisebyråenes utflukter var dyre og lite tilpasset de reisendes behov. Han forklarte oss derfor i detalj om hvilke utflukter han kunne hjelpe oss til å arrangere. Vi er avventende da vi fortsatt ikke helt har bestemt oss for hva vi vil se av landet innen vi skal reise hjem. Men han stilte oss ett interressant spørsmål; ”hva er det som gjør at alle stoler så mye mer på reisebyråene enn på oss som bor her og vet hva folk vil se? Hva er det egentlig dere får høre om oss?” Undertegnede forsøkte å forklare dette med att reisebyråer ofte gir oss en sikkerhet som vi ikke tror vi kan få når vi henvender oss direkte til lokale helter. Pluss det faktum at skulle noe gå til helvete så kan vi faktisk saksøke reisebyrået når vi kommer hjem, eventuelt sette forbrukerrådet på saken. Det blir mye vanskeligere om man har valgt å kjøre sitt eget løp.

 

Samtidigt så føles det jo egentlig både merkelig og dumt at vi legger så mye vekt på ”tryggheten” vi får gjennom et reisebyrå. Skrekk-scenarioer om dårlig oppfølging av reisebyråer kan man lese om overallt. Jeg tror derfor at Abdulla har et poeng, uten at jeg skal bruke for mye energi på å spekulere i om vårt valg med å reise charter og alt-vi-trenger-å-tenke-på-er-oss-selv-penger-pass er det som egentlig er bakgrunnen for at vi er skeptiske.

 

Egypterne er selgere og det oppleves masete. Men Abdulla sa det ganske så enkelt, ”vi er hyggelige på vår måte, det kan virke fremmed, men jeg forventer faktisk det samme når jeg en dag kommer til Stockholm av dere. Jeg vil også inviteres inn på en kopp eller ett glass tradisjonell svensk drikke. Sist men ikke minst så trenger vi faktisk noe å leve av, vi trenger pengene vi kan få. Å tjene penger handler om å bli kjent med folk”. Det er ett ærlig og godt gjennomtenkt svar. Spørsmålet er jo bare om Abdulla hadde øvd inn dette på forhånd for å betrygge oss og dempe vår ibboende skepsis til salg, og pruting. I alt av informasonmateriell vi har fått så trigges mentaliteten; -”alle vil lure oss for penger” Eller har kanskje Abdulla et poeng og dette egentlig handler om at vi har et banalt og merkelig syn på hvordan Egypterna skaffer seg en inntekt, nettverk og bekjente? I følge alt man kan lese om Egypt så opptrer de på samme måte overfor hverandre, så hva gjør oss så spesielle? Jeg skal la den problemstillingen ligge ubesvart inntil videre.

 

Abulla viste oss også bøker med tidligere kunder som hade skrevet inn i gjesteboken hans på sitt eget språk. Som den svensken og nordmannen vi er så fikk vi så klart lese hilsner fra nordmenn og svensker som tidligere har blitt invitert på te. Samtlige skrev i positive ordlag hvordan de hadde opplevd Abdulla og servicen han hadde ytt dem under tiden de hade oppholdt seg i byen. Samtlige skrev om sin skepsis til butikken og til vennligheten i starten som etterhvert  endret seg til å heller å bli ett bekjentskap som kjentes trygt.

 

Erfaringene fra disse første dagene sier meg at jeg kommer til å bli dyktigere på å være hyggelig men å si nei på samme tid. Å håndtere personer som føles besværlige er en kunst. Sånn sett er Egypt en øvelse jeg tror de fleste mennesker bør oppleve og lære seg til å håndtere.

 

Møtet med Abdulla var intressant, det ble ett tidligt og vel grasiøst møte, men det føles også bra. Vi har en alliert om vi legger igjen litt penger. Og det gjorde vi, for undertegnede klarte jo ikke å la være å kjøpe 100 ml av aloe veraen etter å ha fått en hendig manns hender i ansiktet allerede etter syv minutter.

Som tidligere nevnt i denne bloggen så skal en av mine virkelig store drømmer bli realisert. Imorgen tidlig reiser jeg og min kompis Felix til Egypt. To uker med sol, ferie, strand, god mat, god drikke og telefoner som ikke får lov til å ringe.

Det er lenge siden jeg har vært på en ferietur som virkelig skal være en ferie. Jeg har med meg tre bøker, ett spørmsålsspill om det svenske språket (fordi svenskene mener jeg må utvikle svensken min).

Bøkene jeg har med meg bør nevnes spesielt tenker jeg. Ikke for att bøkene er så spesielle, men fordi det er svært så ulike bøker. Bøker som forhåpentligvis underholder meg på ulike måter utifra dagsform og humør:

Vänninen - rapport från Rosenbad
Boken handler om maktkamp og politiske intriger i det svenske regjeringssystemet

Våtmarker
En bok om en 18 år gammel jente som må til gynekologen fordi hun har skjært seg i det aller helligste under intimbarberingen.

The easy way to stop smoking
Boken er Felix sin gave til meg. Han mener den kan hjelpe meg å slutte å røyke. Jeg har forsøkt å lese denne boken tre ganger men aldri klart å komme meg gjennom den. Ikke for at jeg ikke vil slutte å røyke, men for at den er kjeeeedelig. Men denne gangen skal jeg virkelig klare å komme meg gjennom et kapittel før jeg sovner i solen.

Ramses
Litt egyptisk dramapopulistisk faraolitteratur behøver man når man skal se Tut Ankh Amons gravsted!

Ønske meg lykke til. Fem timer på flyet er første utfordring innen vi skal oppleve 36 graders temperaturforskjell fra kalde Sverige!

Anne Holt uttaler i Dagbladet at "homobevegelsen" er for lite villige til å se på homofile som en uensartet gruppe. Hun referer videre til at hun kontaktes av unge homofile som vil se homofile som er normale og engasjerte.  Jeg kjenner meg igjen Anne, for dine argumenter har også vært mine argumenter.

Nå skal det sies at den siste debatten som har startet har tatt utgangspunkt i Gro Hammerseng. Men jeg har tenkt å heller skrive litt om deg Anne, om organisasjonshomoene i LLH og skoleavisjournalistene i BLIKK.

Organisasjonshomoene og media-amatørene

(Christian for 10 år siden)

LLH - Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er bare en gjeng merkelige organisasjonshomoer som alltid er på feil sted til feil tid. Organisasjonshomoenes agenda er å framstille homo...(uff nå sa jeg det ordet)..file som en gjeng syke "klienter" som bare har det vondt og vanskelig.

Magasinet BLIKK er en skoleavis med amatørmessige journalister som forsøker å være en kritisk røst på vegne av en marginal gjeng lesere som bare drikker seg fulle, går i parade og vil gifte seg. Hvem bryr seg?

Skeive dager bidrar til å vise fram de homo ...(uff, nå sa jeg det ordet igjen..)..file i parade. Glam, glitter, sadomasochister og transvestitter. Om man leser g.l.a.m, g.l.i.t.t.e.r, s.a.d.o.m.a.s.o.c.h.i.s.t.e.r fort med trykk på MASOCHI og litt dybde på ISTER så rimer det nesten. Nok om det, bra er det ikke.



Normale engasjerte samfunnsborgere - med trykk på borgere...

(Christian for 5 år siden)

Anne vil ha normale engasjerte samfunnsborgere som forbilder. Jeg tenker at vi her legger litt ekstra trykk på borgere. Borgere er et fint ord, og spesielt når det knyttes opp mot det å være normal. Jeg liker det faktum at normal og borger settes i sammenheng. Om man ser på begrepet borger så handler det om en definisjon som knyttes opp mot ett borgerskap. Hva jeg har lært er att borgerskap som begrep brukes som betegnelse på den velstående, eiendomsbesittende, men ikke-adelige overklassen og etter hvert mellomklassen i det kapitalistiske samfunnet.

Jeg forstår også hvorfor du ikke klarer å plassere hverken organisasjonshomoene, skoleavisjournalistene og s.....(orker ikke skrive hele greia på nytt) innenfor definisjonen av de normale. Btw. så er NORMAL - Norsk organisasjon for reform av marihuanalovgivningen.

Normalitet er spennende, faktisk så spennende at jeg tror de fleste av oss på ett eller annet tidspunkt har problemer med å identifisere oss med begrepet. Det er her du feiler Anne, for jeg ser faktisk på deg som ganske unormal.

Ett agressivt møte mellom organisasjonshomoene, skoleavisjournalisten Arne og det nygifte Anne

(en kombinasjon av Christian for 10 år siden og nåtid)

Første gang jeg ble vitne til Holts aggressive angrep på homobevegelsen var når tidligere BLIKK redaktör Arne Walderhaug og leder og nestleder i LLH, Knut Sverre Røang og Inger Lise Blyverket kritiserte Anne Holt for å ha vært en usolidarisk og en lite støttende personlighet for "homobevegelsen".

Når du nå uttaler mer eller mindre det samme i Dagbladet i 2009, ja det er her det sier stopp Anne, for du har faktisk bevget deg inn i ett grensland hvor bitterhet og indignasjon er ledestjernen. Dette skjer altså ni år etter disputten som den gang var mellom deg, LLH og magasinet BLIKK. Selv var jeg uintressert i å bli en organisasjonshomo på den tiden for du hadde så rett så rett.

Skit i selvmord og alkohol. -Jeg tjener heller penger på å gjøre deg forlegen Anne

(Christian i kombinasjon av tanker fra tidligere år og inatt 11 december i nåtid)

Paradoksalt nok har jeg nå jobbet som profesjonell homo i seks år. Det har faktisk gått så langt at jeg tjener penger på det. Jeg tjener penger på å være ett horn i ditt øye. Jeg tjener altså penger på å gjøre deg forlegen. Det som er så spennende er jo at jeg syntes du hadde så rett, så rett. Dine argumenter har vært mine argumenter.

Men det er en del saker som de siste seks årene har satt sine spor. Det handler så definitivt ikke om å kunne få lov til å skjerme sitt eget privatliv, det har jeg verket hatt tid til eller interesse av. Det har heller ikke vært så mye spennende å vise fram, så som hus, bil, hund, barn, mann osv. Jeg har til og med sluppet å ha ett masete SE og HØR etter meg som vil vite hvordan kjøkkenet ser ut. Jeg har derimot blitt avbildet i en svart limousin, først i paraden sammen med biskop Rosemarie Køhn (slå den du!).

Som organisasjonshomo i Sveriges hbt - organisasjon, samme som norske LLH så jobber jeg daglig med mennesker som ikke orker mer av sin tillværelse, mennesker som blir slått av nær familie, mennesker som har blitt nektet behandling av sin lege, ungdommer som slutter skolen osv, osv. Det interessante er at når man jobber med slike saker så må man kjempe om å få komme i media å få muligheten til å fortelle om hvilken situasjon mange lever i. Når man så endelig får muligheten til å si noe i media, TV eller i radio, så får man gjerne så kort tid at risikoen for å blir framstilt som en komplett idiot er overhengende.  Og det som kanskje gjør det ennå mer spennende er at når man først kommer til orde, så er det lhbt communityt som går til angrep på en først, og meningene er alltid, alltid delte. Ensartet? Glem det Anne!

Dette handler faktisk om hvordan vi skal kommunisere at homofile og lesbiske er som alle andre, men at vi alle forbeholder oss retten til å være og leve livene våre annerledes fra naboen. Og det er faktisk helt greit. Vi skal alle ha rett til ett privatliv, men det er dårlig bruk av spalteplass om den skal brukes til kritikk av den mystifistiske homomaffian istedet for å snakke om for eksempel dine bøker eller kanske familieverdier på ett mer filosofisk plan. Der tror jeg faktisk du som mange andre mødre har mye å bidra med!

Jeg skal erkjenne en ting Anne. Jeg husker da du satt som justisminister og det var stor spenning knyttet til om du ville gi en gjeng ayslanter opphold eller ikke. Talen du da holdt gjorde meg stolt. I mine øyne var du en sterk, handlekraftig og spennende justisminister, til og med forfatter. Og jeg visste du var som meg, politiker, glad i å skrive, ja du gjorde meg helt enkelt stolt.

Ensartet og homogen gruppe? - Du er symbolet på at vi ikke er det Anne!

(Christian reflekterer litt til på natten 11. december før han skal sove)

Er det noe jeg har erfart etter fem år som en del av en lite homogen og meget differensiert bevegelse, så er det at bevegelsen definitivt ikke er ensartet. Uenighetene er enorme, bitterheten er påfallende, intrigene ekstreme, løgnene lange og samholdet nesten ikke eksisterende i veldig, veldig mange fall. Jeg kan fortelle deg at samholdet fins kanskje utepå, men innenfor ulmer det. Dine utspill blir derfor påfallende Anne. Du blir symbolet på hvor uensartet vi er, for det finns ingen egen "homobevegelse". Det som lett ser ut som "en bevegelse" er faktisk en urolig masse med ulike ideologier og synspunkter. Mangfoldig og spennende, men utfordrende og utmattende. Du har faktisk noe å lære Anne.

LLH og BLIKKs angrep på deg i 2000 var av det dumme slaget og definitivt ikke av det mest strategiske jeg har sett en politisk organisasjon gjøre i moderne tid. Men la oss ta inn over oss at det har gått 10 år siden dette slaget sto i VG. Du definerer deg kanskje ikke som en del av bevegelsen Anne, men jeg kan love deg. Det er du, for folk ser på deg og ditt liv, ikke minst leser de det du skriver. Ditt forfatterskap har en politisk snert som ikke kan gå en idiot hus forbi.

Så kan vi nå alle bare legge dette bak oss, fokusere på det som er de faktiske problemene. Slutte med skittkastingen, prate om det som faktisk betyr noe å prate om hvordan vi skal endre folks holdninger til det bedre?

Bruk ditt forfatterskap for det som det er verdt Anne. La oss organisasjonshomoene og skoleavisjournalistene få lære oss å bruke det du skriver i vår politiske retorikk. Så kan vi lære deg om det spennende mangfoldet du faktisk er en del av. Så møtes vi kanskje om noen år og skåler i hyllest til oss selv. Jeg byr på Champagne om du booker bord ;-)

Noen avisartikler om saken:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=8876456

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=594443

http://www.seher.no/828789/gro-hammerseng-ikke-vil-fronte-de-homofile

http://www.kjendis.no/2009/11/18/kjendis/litteratur/debatt/politikk/gro_hammerseng/9086158/

Från: Petra Svantesson, personalchef
Datum: 1 december
Ämne: Julfest

Härmed inbjudes alla till kontorets julfest som kommer att äga rum 23 december med början kl. 12.00 i festsalen på Stekhuset. Ingen bartender, men mycket starkglögg! En liten orkester kommer att spela traditionella julsånger... sjung gärna med! Och bli inte överraskade om vår vd dyker upp utklädd till jultomten!

Från: Petra Svantesson, personalchef
Datum: 2 december
Ämne: Julfest

I gårdagens e-postbrev menade jag inte alls att utesluta våra judiska anställda. Vi känner till att Hanukkah är en viktig högtid som ofta infaller samtidigt som julen, även om det olyckligtvis inte är så i år. Dock kommer vi fr.o.m. nu att kalla festen vår "högtidsfest". Samma policy gäller anställda som firar någon afrikansk avgudahögtid vid detta tillfälle. Glada nu?

Från: Petra Svantesson, personalchef
Datum: 3 december
Ämne: Högtidsfest

Angående det påpekande jag fick från en medlem i Anonyma Alkoholister där han/hon bad om ett bord för de som inte dricker... du skrev inte under med ditt namn. Jag hjälper gärna till men om jag ställer en skylt med "Endast AA" på bordet, så är du inte anonym längre. Hur skall jag gå tillväga? Någon?

Från: Petra Svantesson, personalchef
Datum: 7 december
Ämne: Högtidsfest

Vilket mångkulturellt företag vi är! Jag hade ingen aning om att muslimernas heliga månad Ramadan börjar 20 december och att de då inte får äta, dricka eller ha intimt umgänge på dagtid. Där rök festen! Allvarligt talat, vi kan förstå att en festlighet vid denna tiden på året inte passar våra muslimska anställdas tro. Stekhuset kanske kan servera er mat mot slutet av festen eller låta er ta med den hem, packad i små foliesvanar. Är det OK? Jag har i alla fall ordnat det så att medlemmar i Anonyma Okynnesätare sitter längst bort från dessertbuffén och gravida kvinnor får bordet närmast toaletterna. Har jag missat något?

Från: Petra Svantesson, personalchef
Datum: 8 december
Ämne: Högtidsfest

Så 22 december infaller vintersolståndet... vad vill ni att jag skall göra, steppa på era huvuden? Säkerhetsföreskrifterna på Stekhuset tillåter inte att vi tänder en eld inomhus för att hylla Jordgudinnan, men vi skall försöka få in er shamanska trumcirkel när orkestern pausar. OK???

Från: Petra Svantesson, personalchef
Datum: 9 december
Ämne: Högtidsfest

Snälla ni, det finns inga ondskefulla undertoner i att vd:n klär ut sig till jultomten! Vad man än tycker om vd:n så är han bara en liten rödklädd man och inte djävulen.
Det är tradition fattar ni väl, precis som äggförgiftning vid påsk, slagsmål på midsommar och fel present på ens födelsedag. Kan vi försöka ta det för vad det är?

Från: Petra Svantesson, personalchef
Datum: 10 december
Ämne: Högtidsfest

Vegetarianer!?!?!? Jag har fått nog av er!!! Vi skall ha festen på Stekhuset vare sig ni gillar det eller inte så ni kan sitta tyst och stilla vid bordet längst bort från "dödsgrillen" som ni så lustigt kallar den och ni skall få er #*%^&*! salladstallrik, inklusive obesprutade tomater... men ni vet väl att de också har känslor? Tomater skriker när man delar dem. Jag har hört dem skrika, jag hör dem skrika just nu!

Från: Karin Jonsson, tillförordnad personalchef
Datum: 14 december
Ämne: Petra Svantesson och högtidsfesten

Jag är säker på att jag för allas talan när jag önskar Petra Svantesson ett snabbt tillfrisknande från hennes stressrelaterade sjukdom och jag kommer att fortsätta förmedla era kort till henne på vilohemmet. Till dess har styrelsen bestämt att vi ställer in vår högtidsfest och ger alla betald ledighet den 23:e.

Trevlig helg!

Text: Anna Jönsson (översättning) Korrekturläsning: Textservice Översättning AB.

Beslutet i Landstinget om en övergripande policy rörande frågor som berör homo-, bisexuella och transpersoner välkomnas av RFSL Stockholm. - En policy bör utvecklas till ett handlingsprogram med konkreta åtgärder som förpliktigar Landstinget att arbeta med diskrimineringsfrågor inom alla sektorer, säger verksamhetschef i RFSL Stockholm, Christian Antoni Möllerop.

RFSL Stockholm hänvisar till Oslo kommuns ”Handlingsplan mot diskriminering av lesbiske, homofile og bifile – for likeverd og mangfold”. Handlingsplanen fattade kommunfullmäktige beslut om för tre år sedan och det var en omfattande plan med 40 olika åtgärder som kommunen åtog sig att genomföra över tre år för att motverka diskriminering på grund av sexuell orientering. Planen blev historisk i Norge, nu har de flesta län och ett större antal kommuner fattat beslut om egna lokala handlingsprogram efter bland annat press från regeringen och LLH, Norges motsvarighet till RFSL.

 

- Kommuner och län har ett ansvar för att genom sina strukturer jobba för att motverka diskriminering. Oslo – modellen kan i så fall vara till inspiration i arbetet med att ta fram en policy inom Stockholm län. Vi vill också understryka att framtagande av en hbt – policy måste resultera i konkreta åtgärder som förpliktigar, säger Möllerop.

 

Stockholms län har utvecklat ett omfattande handlingsprogram för sitt HIV/STI preventiva arbete. RFSL Stockholm menar att arbetet med att ta fram en hbt - policy inom länet bör genomföras efter samma modell.

 

- Länet har många olika ansvarsområden  och inom alla verksamheter bör konkreta åtgärder bli genomförda. Det handlar om allt från genomgång av bidrag till frivilliga organisationer och hur dessa jobbar med diskrimineringsfrågor till hur länet ser på jämställdhet och hbt – inkludering bland sina ägna anställda.

 

- En hbt - policy är varmt välkommen och vi ser fram emot ett samarbete kring framtagande av policyn och de konkreta åtgärderna, avslutar Möllerop

 

Länk till Oslo planen: http://www.bydel-grunerlokka.oslo.kommune.no/enhet_for_mangfold_og_integrering/oxlo/om_oxlo/article120133-34118.html

I ett år har vi blitt kontaktet av en kvinne som vil vite hvor bysten av Lydia Wahlströms hode befinner seg. Helt enkelt, hvem har tatt Lydia, og hvordan skal man forklare at hodet er borte, hodet is no more? Hvordan forklare at vi har stor respekt for Lydia når det eneste vi kan si til vårt forsvar er at vi har et lager som vi kaller for "Lydia rommet", som forøvrig skal renoveres på grunn av kloakklukt?

Vi har hatt noen utfordringer idag, det er noe vi i RFSL Stockholm synes er fint.



Lydia ble födt i 1869 og var en av Sveriges mest kjente forkjempere for stemmerett for kvinner. Hun jobbet som lærer og hadde doktorgrad i historie. Lydia var faktisk den andre kvinnen i historien som fikk en doktorgrad i historie etter Ellen Fries. Ellen Fries er forøvrig også en svært interressant kvinne om man vil lese om kvinnerettshistorie. Men tilbake til Lydia, for det er henne alt dette handler om. Lydia er kort og godt en betydelsesfull kvinne i svensk historie, og spesielt kampen for kvinners rettigheter. Lydia var en av de mest sentrale personene i svensk kvinnebevegelse.

Det har seg sånn at RFSL Stockholm i sin tid fikk en byste av Lydia. Nå er bysten forsvunnet og RFSL Stockholm er blitt kontaktet uttalige ganger av en kvinne som vil vite hvor vi har Lydia, hvor hun står i våres lokaler og hvordan vi tar vare på Lydia.

Det store problemet er at ingen vet hvor Lydia er. Det har gått så langt under året at flere mailkorrespondanser mellom tidligere tillitsvalgte, tidligere og nåværende ansatte har florert og det store spørsmålet har vært, hvor er Lydia Wahlströms hode?

Idag ble vi igjen kontaktet av kvinnen som ønsker å ta vare på bysten. Denne gangen holdt det ikke med en mail, kvinnen dukket opp på kontoret og har spurt flere om hvor hodet er. Svaret hun fikk var det samme, vi vet ikke. Hodet er forsvunnet, hodet is no more.

Hvordan skal man forklare noen at ett hode er forsvunnet og at det ikke handler om at vi ikke respekterer Lydias historie? Hvordan forklare en kvinne som virkelig ønsker å få Lydia`s byste hjem til seg at den ikke finnes på huset? Hvordan forklare at vi har stor respekt for Lydia når vi ikke finner bysten og det eneste vi kan si til vårt forsvar er at vi har et lager som vi kaller for "Lydia rommet" som nå skal renoveres på grunn av kloakklukt?

Vi har brukt mye tid på hodet og mange har blitt involvert i kartleggingsarbeidet og etterforskningen etter det tapte hode. For cirka seks måneder siden var det stor jubel i lokalene når ryktet begynte å spre seg om at etterforskningen som hadde involvert cirka 50 mennesker hadde gitt resultater. Bysten på pianoet var hodet vi letet etter!

Men det falt som et stort slag om brystet da ryktet hadde nådd kvinnen som vil ha Lydia i odel og eie. Hun kunne fortelle oss at hodet på pianoet var så definitivt ikke av Lydia. Bysten på pianoet var verken Lydia eller fin. Bysten av Lydia var derimot en vakker byste som skulle behandles med respekt.  Bysten på pianoet var en annen, og forøvrig var den skam at det var den bysten som sto på pianoet og ikke Lydia.

Når dette kom for dagen hjalp det heller ikke med unskyldningen om at pianoet spiller falskt og at vi ikke følte det naturlig å ha Lydias byste stående på pianoet, i respekt for Lydia og hennes historie må vite.

Så jeg lurer, vet noen hvor det helvetes hodet ER???

Så var det klart. Jeg skal faktisk få realisert en av min aller, aller største barndomsdrømmer. 5 januar så reiser jeg og min kompis Felix på to ukers ferie til Egypt og Hurghada. Vi er fortsatt i planleggingsstadiet av hva vi skal gjøre der nede, men en ting er sikkert. Jeg reiser ikke til Egypt uten å ha fått med meg pyramidene og Sfinxen ved Giza.

"Swingers at sea" og "The Art of farting - a guide to the perfect sound". Helt klart en toppen reklamekampanje!