Christian Antoni Möllerop

Vice förbundsordförande RFSL

"Usynlig" moralpoliti = Fritt Ord!

Kategori: Refleksjoner

Debatten har rast etter at det ble kjent at Fritt Ord gir Norges gjeveste ytringsfrihetspris til Nina Karin Monsen, forfatter og filosof. Monsen har i en årrekke skrevet artikler og bøker, hun har med dette også engasjert seg sterkt i arbeidet mot en kjønnsnøytral ekteskapslov. Hun omtaler lesbiske som rugekasser og konkluderer med at barn av homofile er født med ett handikapp. Uttalelsene er til tider så grove at det er grunn til å spørre seg om de er på grensen av hva som er både injurierende og ærekrenkende.
Francis Sejersted. Bildet tatt under Fritt Ords prisutdelning 2008
Hvorfor fikk ikke Åke Green, pastor i Sverige samme pris etter sine uttalelser om homofile som kreftsvulster på samfunnskroppen?
Om man bytter ut ordet lesbisk med svart, jøde eller kanskje same? Ville man sett på Monsens utspill som like "gjennomreflekterte" og fornuftige for den offentlige debatten? Ville hun da vært kvalifisert til å motta en pris?
Hva er det som gjør Monsens utrykksform styrkende for den offentlige debatten når den gjennomgående er syrlig, banal, feilinformerende, trakasserende, ufin, mobbende og stygg?
Hva i all verden har styret i Fritt Ord tenkt når de med dette legitimerer skittkasting og ett debattnivå som ligger langt under beltestedet og kaller det "gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt"?
Når det er sagt, så mener jeg, i likhet med mange andre som har engasjert seg i debatten, at Nina Karins Monsens meninger og holdninger skal hun få lov til å ha. Hun skal ha lov til, i ytringfrihetens navn, kunne ytre disse meningene offentlig, men å få en pris for å uttale dem, det er utenfor min fatteevne.
Om man leser på Fritt Ords hjemmesider finner man følgende informasjon om Fritt Ords pris. "Fritt Ords Pris er institusjonens høyeste utmerkelse. Ifølge dens statutter skal den fortrinnsvis deles ut i første halvdel av mai hvert år, i tilknytning til markeringen av Norges frigjøring fra den tyske okkupasjon. Prisen er en påskjønnelse til personer eller institusjoner for virke som i forhold til institusjonens formål anses som særlig verdifullt".
Det er betimelig å spørre seg hva Fritt Ord legger i det frie ord? Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.
Men ønsker dermed Fritt Ord å legitimere budskap som kan bidra til skam, selvforakt, og i verste fall selvmord? Budskap som er direkte hånlige, mobbende, og som retter seg mot enkelte deler av befolkningen? Er dette bruk av det frie ord som Fritt Ord anser som verdifullt?
"Usynlig" moralpoliti
I en kronikk i Dagbladet skriver Francis Sejersted, styreleder i Fritt Ord at nynazister aldri kan få prisen. Han skriver; "Ved å utdefinere Monsen istedenfor å diskutere saken, spiller Endsjø rollen som meningspoliti og bidrar til å legge lokk på en viktig debatt. Vide grenser betyr ikke at det ikke er grenser. Nynazistene vil ikke kunne få Fritt Ords pris om de roper aldri så høyt i offentligheten. Nå er det åpenbart om gjøre for Endsjø å få Monsen definert som homofob for å sette henne i sammen kategori som nazistene".

Betyr dette at Fritt Ord mener Monsens bruk av det frie ord og offentlige rom er helt legitimt, men ikke nazistenes? Da tar faktisk Fritt Ord stilling til hva slags framferd eller synspunkter som ikke er akseptable. På det tidspunktet  dere sier at nazistene ikke kan få en pris selv om de skriker høyt, så har dere også sagt at Monsens uttalelser skal være akseptable.

Sejerstedt sier grensen er vid, men at Fritt Ord har en grense. Dere angriper Endsjø for å være meningspoliti, i så fall må Fritt Ord være et usynlig moralpoliti.

Sjenerøsitet og trakassering

Når Sejerstedt også i sin kronikk skriver følgende; "Hvorfor er homoaktivistene så lite tolerante, de har jo til og med vunnet kampen om ekteskapsloven, kan de ikke da være litt mer sjenerøse?" undrer jeg om Sejerstedt kjenner til arbeidsmiljøloven i Norge?

Trakassering er idag ikke definert i arbeidsmiljøloven, men i henhold til tidligere definisjon, som fremdeles er gyldig, regnes trakassering som en uønsket adferd som finner sted med den hensikt eller virkning å krenke en annens verdighet. Det forutsettes imidlertid at handlingen eller ytringen er uønsket fra fornærmedes side. Arbeidstakerens subjektive opplevelse av situasjonen skal være utslagsgivende for om atferden må kunne betegnes som trakassering.

Monsen trakasserer en gruppe mennesker, Fritt Ord belønner henne for det. Hvorfor i all verden skal man være sjenerøs? Opplevelsen av å bli trakassert er, og kommer alltid til å bli subjektiv. Slik det så godt er definert i definisjonen av arbeidsmiljøloven. Monsen treffer der det gjør mest vondt, hun sier vi skal skamme oss. Da blir det bare trist at Fritt Ord belønner henne med Norges gjeveste ytringsfrihetspris.

Ja, det skal være en rett å kunne ytre seg og sine meninger, men sure oppgulp og spark under beltestedet er vel kanskje ikke noe vi trenger å belønne med priser og penger?

 

Ungdommene på T-Centralen

Kategori: Refleksjoner

 

 

 

Har vi noen gang spurt oss hvorfor det alltid henger så mange ungdommer på T- centralen. Hvor de kommer fra og hvem de er? Etter møte med Larkin Street ungdomsmottagning har hjemløshet fått en helt annen betydning. Det er definitivt på tide å ta en diskusjon om hjemløshet blant hbt ungdommer, også i Stockholm.

 

San Francisco er en by med omlag 750 000 innbyggere. Blant disse estimeres det at rundt 5700 ungdommer er hjemløse. 1/3 av disse definerer seg som homoseksuell, biseksuell eller transperson (hbt).

 

Det er to helt sentrale faktorer som gjør at San Francisco har så mange hjemløse ungdommer:

 

1.    Ungdom valfarter fra hele USA til byen somdefineres som åpen, inkluderende og en by hvor man kan være seg selv, langt borte fra vold, diskriminering og mobbing.

 

2.    Larking Street har en ”utvidet” definisjon av hjemløse. Når Larkin Street prater om hjemløs ungdom er også ungdommer som er under hva de kaller for ”marginalised housing” under samme definisjon. Det vil si de ungdommene som har et sted å bo, men som har problemer hjemme eller ikke bor hjemme over lengre perioder, ungdom som er i en uholdbar bosituasjon. Ungdom som må komme seg bort og ut av av situasjonen de er i etc.

 

Det er derfor mange av ungdommene som ikke definerer seg som hjemløse, men som fortsatt ikke kan bo der de bor.

 

Larkin Street tar seg også av ungdommer som ikke passer inn,eller som faller utenfor de ordinære ungdomsprogrammene i byen, eller byer utenfor San Francsico.  Larkin Street tilbyr utdanning innenfor jobbsøking, hjelper til på med jobbintervjuer, bidrar til å skaffe ungdommene eget bosted, de driver oppsøkende virksomhet(outreach), de har to store drop in centres og de har ungdomsherberge. De hjelper omlag 3 600 ungdommer i året og holder ungdom borte fra gatene 79 310 netter i året. Antallet ungdom som får hjelp har vært stabilt over flere år, men antallet hjemløs ungdom er stadig økende.

 

For hbt ungdom har man laget et spesielt program de kaller for ”The Castro initiative” og kan tilby 26 enheter for overnatting og midlertidig boende til hbt ungdom.

 

Seksuelle flyktninger

 

Mange hbt personer ”flykter” til San Francisco. Flere av ungdommene drømmer om en by hvor det er lett å være seg selv, hvor man kan finne noen å være glad i. Komme bort fra småsteder hvor homofobien florerer og familien ikke aksepterer deg.

 

Det er ikke noe nytt fenomen at hbt personer trekker mot storstedene. Stockholm er i så måte ikke noe unntak. Storstedene representererstørre muligheter og en mulighet til å kunne være seg selv på arenaer hvor man finner likesinnede.

 

Det som derimot ikke kommer fram er jo det faktum at storbyer også representerer store utfordringer. Narkotika, tøfft uteliv,vanskelig å få seg jobb, boligkø og lignende.

 

Om du da har flyktet og tror på ett bedre liv i storbyen kan møtet med byen være noe helt annet enn hva du forventet i utgangspunktet. For hbt personene her i San Francisco er møtet gjerne så tøfft at flere havner på gata.

 

Drømmen som var en vakker drøm endrer seg plutselig til et mareritt. Når man først har flyktet er det heller ingen vei tilbake, det fins ingen første buss hjem.

 

Ungdommene påT-centralen

Har vi noen gang spurt oss hvorfor det alltid henger så mange ungdommer på T- centralen. Hvor de kommer fra og hvem de er?

 

I Stockholm har vi ingen egne spesielle boenheter eller ungdomsmottagninger for hbt personer som har falt utenfor eller kan kategoriseres som hjemløs ungdom. I god Skandinavisk ånd skal all hjemløs ungdom ”ivaretas” av barnevernet og bli behandlet som annen ungdom i samme situasjon.

 

Dette er vel og bra, men den hjelpen som kan tilbys er utelukkende til ungdom som virkelig er i en vanskelig situasjon. Definisjonen ”marginalised housing” eksisterer ikke, og man kan derfor spørre seg, hvor er disse ungdommene? Hvor sover de, og hvor oppholder de seg?

 

Egalia ungdom

 

Egalia, som er RFSL Stockholms fritidsklubb for hbt ungdommer (åpent to ganger i uken av 6 timer – for ungdom i alderen 13 - 20) er i dag det eneste tilbudet og den eneste organiserte møteplassen for hbt ungdommer. En arena hvor ungdommene kan være seg selv, hvor de kan være ung, og bare bry seg som det som er viktig for dem der og da.

 

Egalia har også i tiden det har eksistert samlet inn data blant de ungdommene som kommer innom. Dataen samles inn gjennom ett enkelt skjema, det er anonymt og det er frivillige å fylle ut. Dette er ingen kvalitativ undersøkelse og kan ikke ses på som forskning, men dataen som e rsamlet inn viser at det finnes ett større antall ungdommer som ikke bor hjemme.

 

Vi vet også etter samtaler med flere av ungdommene at mange av disse henger på gatene på dagene og nettene, de henger ute så lenge det er mulig, for de ønsker ikke å være hjemme av ulike årsaker. Her kan nevnes vold i familien, utfrysing på grunn av ens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, incest, voldtekter og lignende. Egalia er byens eneste holdepunkt hvor de kjenner seg hjemme. Det blir en frisone de ikke finner andre steder i Stockholm.

 

Etter møtet med Larkin Street falt flere av brikkene påplass, vi har aldri brukt definisjonen ”marginalised housing” i vårt arbeid. Det tvinger fram et behov for å se ungdommenes situasjon i ett helt nytt lys.

 

Konsekvenser av å”henge gatelangs”

 

 

Det finnes forskning fra Norge som signaliserer at ungdom som ”henger på gatene” er i en større risiko for å utsettes for vold og narkotikahandel. Undersøkelser her fra USA sier det samme, Larkin Streets konklusjoner i møte med ungdommene selv underbygger dette.

 

Det blir igjen påfallende hvilke tanker jeg gjør meg når jeg reflekterer over ungdommene jeg ser på T-centralen, hver dag på vei hjem fra jobb.

 

En spesiellt relevant forskningsrapport av Nicholas Ray(2007), Lesbian, Gay, Bisexual and Transgender youth: An Epidemic ofHomelessness, finner du her: http://www.thetaskforce.org/downloads/HomelessYouth.pdf

 

Rapporten sier mye om konsekvenser av å ”henge gatelangs”, den sier også mye om årsakene til at ungdommene i utgangspunktet havner pågata. Den underbygger Larkin Streets definisjon av hjemløs ungdom, og den underbygger behovet for at vi setter oss ned å tar en diskusjon på hvilken situasjon vi har i Stockholm og hvordan vi som organisasjon skal håndtere de utfordringene vi vet vi har, men ikke kan dokumentere i stor nok grad.

 

 

Sveriges mangel på forskning

 

Sverige har enorm mangel på forskningsbasert kunnskap. Mesteparten av den kunnskapen som idag eksisterer er kunnskap blant annet vi som frivillig organisasjon har tatt fram.  Hbt ungdommers bosituasjon i Stockholm bør definitivt kartlegges.

 

Med samtalene og dataene vi har fra Egalia, tør jeg påstå at vi har mørketall i Stockholm som kan relateres til situasjonen her i San Francisco.