Jeg er en planfetisjist, jeg elsker planer, jeg kjenner det kribler når vi snakker planarbeid. Om planene korresponderer og jeg kan se en pyramide av tiltak med overgripende mål, inkluderende prosesser og sjarmerende indikatorer så vibrerer det helt enkelt i lilletåa. Sveriges menneskerettighetsplan består av diffuse "vi-skal-utrede-til-vi-dør-fordi-vi-fortjener-det-tiltak". Det burde være et godt utgangspunkt for sånne som meg.




Internasjonalt fremstiller Sverige og de øvrige Nordiske landene seg for å være skikkelige og ordentlige menneskerettighetsland. Land som går mye lengre enn andre land, land som ikke svikter, land som vi alle skal drømme om, Du fria, Du fjällhöga nord, Du tysta, Du glädjerika sköna! Leser man den svenske regjeringens menneskerettighetsplan for 2006 - 2009 skjønner man egentlig ikke helt hva som har skjedd.

Igår var jeg på evalueringsmøte om den svenske nasjonale handlingsplanen for menneskerettigheter 2006 - 2009. Planen har som formål å liste opp alle de sakene som regjeringen skal gjennomføre for at Sverige skal ha systemer, forskrifter, lover og regler som står på linje med menneskrettighetene. Det første jeg kunne konstatere var at ingen av dem tilstedeværende hadde vært med da planen ble laget, og ingen visste egentlig hvilken funksjon den hadde.

Så hvorfor lager man så en plan for tre år, som nesten ingen vet eksisterer, som definitivt ikke er forankret og som sist men ikke minst bare har "vi-skal-utrede-til-vi-dør-fordi-vi-fortjener-det-tiltak"?

Jo, vi behøver en plan for å vise at vi er dyktige, at vi tar menneskerettighetene alvorlig og at vi alltid strekker oss etter et mål som er høyere og så mye vakrere enn oss selv. Det intressante er at samtidig som vi forklarer våre drømmer om en verden vakrere enn oss selv, ja så bruker vi oss selv som det gode eksemplet.

Definitionen av det vakre, - altså meg, unnskyld jeg mente menneskerettighetene, uttaler vi som en selvfølge, som vi oppriktig og av hele vårt hjerte kan stille oss bak. Når vi da skal skrive en handlingsplan om meg... oss selv, faen, menneskerettighetene så kan det ikke bli noe annet enn en fiasko.

Det er et snev av narsissisme i det hele, en aldri så lite personlighetsforstyrrelse, eller forhåpentligvis bare ett ganske så irriterende personlighetstrekk. Så altså, for å få dette helt på det rene; om narsisissten (staten), har forsøkt å skrive en plan 1) uten å legge politisk prestisje i den, 2) skriver den om seg selv til seg selv, så er det heller ikke så merkelig at møtedeltagerne (representantene fra det civile samhället, som det het så fint) syntes tiltakene i planene fra begynnelse til slutt var mindre relevante. La oss konstatere at tiltakene ikke har vært forankret overhode.


Det var på dette tidspunktet at planfetisjisten i meg våknet og jeg kjente, ikke bare lilletåen men også andre deler av kroppen vibrere. Det var nesten som å bli forelsket. Siden dette bare var et evalueringsmøte var det jo rom for å angripe prosessen og legge føringer på planarbeidet, dialogen og det videre arbeidet. Det var på dette tidspunktet jeg våknet til liv og forsto hva dette egentlig handlet om. Jeg fikk en visjon!

Om en handlingsplan om menneskerettigheter skal ha noen som helst funksjon burde den da ikke ha klare analyser og problemformuleringer? En plan med målformuleringer som gir direktiv til ansvarlige departement? Det ansvarlige departement har så sitt ansvar med å formulere tiltakene som skal til for å gjennomøre planen, gjerne i samarbeid med frivillige organisasjoner eller andre myndigheter? Er jeg naiv når jeg tror at systemer burde fungere på den måten?

Og til slutt, hvordan skal vi definere alle mål og sette opp alle beslutninger i system? Følger vi det svenske eksempelet foreslås det helt enkelt at vi gjør en plan for å utrede det...